Barns opplevelser og foreldrenes historier

Foreldres gjøren og laden er det slett ikke allltid like lett å ha full oversikt over. Som barn oppfatter man ting på sin egen måte, om mamma eller pappa er glade, om de er sinte, om de er lei seg, om man plutselig må reise et sted, om man hører de voksne krangle eller ha det hyggelig. Hva som gjør at foreldrene ter seg slik eller slik eller har det slik eller slik er det slett ikke like enkelt å vite noe om når man ikke er voksen. Kan hende har forelderene det ikke bra sammen, kan hende er det økonomiske problemer, kan hende er det helt andre ting. Får man ikke tingene forklart for seg kan man som liten bare forholde seg til de ytre symptomene, på om tilværelsen fortoner seg god eller mindre god. Mine egne foreldres skillsmisse skjønte jeg lite av før det var gått noen år. Jeg oppfattet at pappa var mye borte, at mamma gråt, at vi plutselig reiste fra stedet vi bodde og at pappa ikke kom etter og at jeg i lang tid etterpå, i flere år, lurte på når pappa kom hjem. Svaret var at han ville jobbe et annet sted. Det innebar for meg at han snart ville komme til å jobbe der vi var. Sånn tenkte jeg som liten, men vi hadde en trygg barndom med mamma, broren min og jeg.

Jeg har akkurat lest intervjuet med Marie Amelie i Dagbladets Magasinet for i går, 28. januar. Hun forteller blant annet litt om bakgrunnen for at familien plutselig måtte reise. Hun var 12 år da de måtte flytte fra hjemmet sitt, og 16 år da hun kom til Norge. Når hun i TV-intervjuer er blitt spurt om hvorfor familien valgte eller ble tvunget til å reise fra sitt hjemsted, og siden forlate Russland, har hun sagt at dette er komplisert å svare på og ikke lar seg forklare på et par minutter. Svaret innebærer at hun må fortelle sine foreldres historie, en histoire som nok er temmelig komplisert. Det handler om en dramatisk nedtur, politikk, økonomisk ruin, gjeld og forfølgelse av kreditorer. Jeg tenker, om man nå anser Maria Amelies historie som troverdig, at hun rett og slett ikke kjenner til alt, at det som journalister og bloggere har hentet fram av opplysninger ikke er noe hun som barn og ungdom kunne vite noe særlig om. Fordi hun var barn på den tiden alt utspant seg bunner hennes kunnskap om det hele i foreldrenes reaksjoner, at de måtte flytte, at hun ikke kunne gå fritt ute og ha en normal omgang med venner blant annet. Siden har hun naturlig nok fått vite bruddstykker, men ikke nok til at hun har fullstendig kunnskap om årsaken til at foreldrene valgte å flykte.

Når et barn er på flukt sammen med sin familie vil det alltid være foreldrenes historie som er bajgrunnen. Det er foreldrene som best kan redegjøre for årsaken til at de valgte å reise fra hjemstedet sitt. Barnet kan derfor ikke ta ansvar for foreldrenes handlinger. Derfor er det ikke uproblematisk når barnefamilier, eller personer på linje med Marie Amelie må ut av landet.